Var nok ikke helt restituert etter forrige løp, men hadde en grei gjennomføring, og i løypa som var veldig rask i første halvdel, men litt mer bakkete i andre så var tiden 2.55 helt greit.

Gikk ganske bra også, da det viste seg at jeg kom inn som bestemann på den lange distansen!

Man kan lese om løpet og se bilder på Kondis.no

Kart Solheimstulen til Mårbu

Kart Mårbu til Rauhelleren

Kart Rauhelleren til Solheimstulen

Har laget den noen par ganger, men siden jeg kun har hatt den på engelsk og at det er litt slitsomt å måtte oversette de amerikanske målene hver gang, så har jeg laget en norsk utgave.

Elaine: «Do you need anything?»
Kramer: «Oh, a hot bowl of Mulligatawny would hit the spot.»
Elaine: «Mulligatawny?»
Kramer: «Yeah, it’s an Indian soup. Simmered to perfection by one of the great soup artisans in the modern era.»
Elaine: «Oh. Who, the Soup Nazi?»
Kramer: «He’s not a Nazi. He just happens to be a little eccentric. You know, most geniuses are.»

Ingredienser:

• 38 dl vann
• 14 dl kylling buljong
• 2 poter, skrellet og kuttet i skiver
• 2 gulrøtter, skrellet og kuttet i skiver
• 2 stilker selleri, hakket
• 1/2 aubergine i terninger
• 1 medium løk, hakket
• 1 boks mais, most med stavmikser
• 1 boks hermetiske rød paprika
• 1 boks hermetiske tomater
• 1 dl hakkede pistasjnøtter
• 1 dl hakkede cashewnøtter
• 0,5 dl sitronsaft
• 50 gr smør
• 3 sp sukker
• 1 ts curry-krydder
• 1/2 ts sort pepper
• 1/2 ts tørket timian
• 1 laubærblad
• 1/2 ts tørket merian
• 1/2 ts malt muskat

Fremgangsmåte:

Ha alt oppi en stor kjele. Bruker en 10 liters høyang, men har du ikke så stor, så kan man halvere oppskriften. Kok opp, og la stå å småkoke på platen i 3-4 timer. Kan gjerne lages dagen i forveien, da den blir bare bedre av å stå noen dager.

Heldigvis var det ventet bedre vær på konkurransedagen, og her innfridde Yr, så etter halvsvømt distanse, kom solen frem og de ekstra klærene i sykkelbaggen inne på land ble overflødige.

På sykkelen var beina ikke helt med fra starten, men etter 2-3 min voknet de opp. Sykkelløypen var ganske bra med, men med mest rulletrening de siste ukene før, ble bremsene brukt litt for mye i de første rundkjøringene.

Vi syklet 2 x 78 km runder og deretter en litt kortere siste runde for ende opp på de 180 km løypa var, men rett før jeg kom inn til vending på 2. runde merket jeg at luften var på vei ut av fordekket. Fant frem «Pitstopp-skummet» som var tapet bak sete, og sprøytet inn, samtidig som jeg snurret hjulet rundt noen ganger for å fordele guffa. Lufttrykket var ikke helt det samme etterpå, men det funket og holdt hele veien inn til løpe-etappen.

Ut på løping var som vanlig beina tunge i starten. Etter noen kilometer løsner det litt opp, men har hatt ganske lite løpetrening den foregående måned etter en betennelse i kneet, så det handler mest om å holde beina i gang og tenkte på hver kilometer er en kilometer nærmere mål. Løp med et par Lunar race, som med sin tynne såle gir endel smerter under føttene, men tror jeg neste gang bør smøre føttene bedre inn med vaselin, for å ungå sårheten i føttene.

Målgang ble på 9timer og 43 minutter.

Svømmeetappen gikk som en runde på stranda i Calella.

Sykkeletappen

Løpeetappen

Bilder

Rett før start

Wave-start – vi hadde jentene og en eldre agegroup foran, så det ble endel forbi-svømming..

Gjenom bakgatene i Calella på starten av sykkeletappen.

Rett etter punktering, og følger spent med på forhjulet.

Fornøyd.

Årets flotteste løp ble det nye ekstrem-marathonet som arrangeres av de flinke folkene i Xtrem Eidfjord. Med bare 3 uker etter ironman i Kalmar, var ikke beina helt restituert, så tok det litt roligere, og fikk med meg mer av den spektakulære løypen, som starter opp fra Simadalen ved Eidfjord.

Det var også spesielt morsomt å få være med siden jeg har hjulpet dem med nettside og logo, og endelig oppleve stemningen og sjelen i konkurransene deres. Det sosiale rundt konkurransen og hvordan det er mulig å lage et flott arrangement både for de litt raskere (som jeg muligens er en del av) og de som tar det mer som en tur.

På de første 6 km skulle vi opp 1200 høydemeter, og stien (som er den gamle bispeveien til Eidfjord) kroker seg opp lia der ingen skulle tru at nokon kunne gå. Bratt var det, og da kommer jo hendene godt med. Husker spesielt et parti hvor vi skulle over en foss/bekk hvor man skulle passe godt på hvor hvor man tråtte.

Oppe løp vi gjennom et nydelig høyfjellsterreng som sakte tok oss ned mot Vøringsfossen, hvor det vanket boller, snaks og cola. Stien gikk videre langs vøringsfossen over riksveien og opp på andre siden, hvor en real og lang myr virkelig tok frem karakteren i oss. Tilsammen løp vi 25 km på sti før vi kom ut ved Berdølo.

Herifra gikk det nedover, og da mener jeg sikkelig nedover. En grussvei som overgår Trollstigen jeg løp tidligere i sommer både når det gjelder høydemeter og antall sikk-sakk svinger. Nederst var beina ganske mørna, og det tok også innpå av energi-lageret så jeg snappet noen epler som hang ut mot veien. Det er nemlig et ideelt sted for dyrking av slik her.

De siste kilometerene fra øvre Eidfjord ut til Eidfjord var ganske tung, med lagere helt i bunn, men med litt morsom tunnel-løping som kommer man seg gjennom, og da jeg løp over målet i fjære nede i Eidfjord var jeg ganske fornøyd.

Tiden ble 5 timer og 11 minutter, og endre på 9. plass i det som må være noe av det meste ekstreme innen marathon-distanser.

En perfekt avsluttning

Og den perfekte avslutning på alle konkurranser med grilling ved vannet nede ved Bryggerhuset i Eidfjord.

Og natten ble tilbrakt på koselige Viks pensjonat. Supert rom og smak på den hjemmelagde laksmousen på frokostbordet. Anbefales!

Sjekk ut Xtremeidfjord’s løp her og se flere bilder på deres flickr konto.

Kart og treningsdata kan du se på Strava her:

Har 2 ganger tidligere vært på «Jernmannen» i Kalmar, og da nyheten om at de fikk ironman-status kom ut i fjor var jeg tidlig ute for å melde meg på. Stedet er helt perfekt for triathlon, med et strandområde som grenser til bykjernen, et veldig flatt landskap for raske sykkelløyper og er ellers en veldig sjarmerende, historisk svensk by.

Konkurransen ble avholdt på lørdagen, og jeg kom nedover torsdag kveld etter en 7-timers kjøretur fra Oslo. Fredagen gikk med til å hente startnummer, treffe «triathlons-familien», teste sykkelen og levere inn utstyr. Siden konkurransen begynner kl 7 på morgenen er det en fordel å komme tidlig i seng, slik at man får flest mulig kvalitetstimer før klokken ringer 4.30 på natta. Nå ble ikke søvnen så bra som ønskelig, siden Frimurer-hotellet hvor jeg bodde lå i «Larmgaten» som viste seg å kle sitt navn.

Et yrende uteliv, et varmt rom (og kanskje litt spente nerver) gjorde at jeg ikke sovnet før en gang etter kl 24, til tross for at jeg la meg 21.. Men heldigvis hadde jeg vært nøye med å sove minst 8 timer de siste nettene før, så tror ikke det hadde så mye og si.

Svømmestarten gikk greit, men klarte ikke å plasse meg blant de aller raskeste så da ble endel kaving og var opp av vannet på greie 59 minutter. Ok, men kunne vært 3-4 minutter raskere. I første skiftesone måtte jeg en tur innom «den blå bua» og var føste ute på sykkelen etter 1 time og 5 minutter. Fra tidligere konkurranser har jeg opplevd at beina er litt daue etter svømmingen, så var rask med å få i meg en halv flaske med sportsdrikk og 2 gel med en gang jeg kom på sykkelen, og dette gjorde at jeg  hadde bra trykk på vei og over broen mot Øland hvor den første 10 mils sløyfen av sykkel-delen gikk.

Syklingen gikk ganske bra, men hadde en liten down-periode etter ca 4-5 min rett før vending i sørenden av øya, men hang meg på en gruppe og passet på å ikke ligge for mye alene, spesielt da vinden var i ferd med å snu i mot oss. På vei inn tilbake til Kalmar passerte jeg 10 mils merke på noe under 3 timer og konstanterte at jeg lå ganske bra i forhold til skjema da vi la ut på den siste delen på 8 mil som foregikk på innlandet. Gruppen jeg hadde ligget i ute på øya begynte å bli slitende og tempoet sant, så forsøkte å klatre meg litt lenger frem, men dette var nok ikke så lurt for ble liggende mye alene med folk på slep, så fikk ikke spart beina så mye som jeg ønsket. Dog var trykket i beina ganske greit gjennom hele syklingen, og hadde også utstyr meg med noen koffein-holdige gels til bruk på den siste delen.

Inn til veksling over til løp hadde jeg syklet på 5 timer og 4 minutter, men på de siste milene hadde kneet begynt å gjøre vondt, så var litt bekymret da jeg løp ut av T2. Løpe-delen var 3 runder, hvor de første 2 var på 15 km og den siste litt kortere. Første runde gikk i bra fart, men på 2 runde begynte kneet å kjennes mer og spesielt de gangene jeg stoppet for å late vannet var det tungt å komme i gang igjen. Er egentlig veldig skeptisk til det å bruke smertestillende i løp, men da en spansk utøver tilbød meg det da jeg haltet etter et slikt stopp, skjønte jeg jo at jeg aldri ville klare å løpe inn uten noen ekstra hjelpemidler, så takket ja, og hans utsagn om at «in ten minutes it will fix you» virker.. Fikk farten opp på siste rund, og løp inn på 9 timer og 29 minutter, som ble en forbedring av persen fra i fjor på 23 minutter.

Lenker til Strave aktivitetene:

• Svømmingen i Ironman Kalmar
• Syklinen i Ironman Kalmar
• Løingen i Ironman Kalmar

Bilde fra en Core-trening på løpebanen på Sognsvann. Den kan også brukes som et "treningssenter"!

Før tenkte jeg alltid at løping på bane var kjedelig, samme runde inn og ut. Men man oppdager nye ting hele tiden og denne våren har jeg løpt 80% av alle intervall-øktene på løpebanen.

Fra tidligere har jeg vært en av de som foretrekker å løpe ute. Landveien, stiene, grusveien – disse har vært min treningsarena når det gjelder løping. Men skal man løpe fort, så er det fint å slippe å tenke på biler, sykkelister og tur-gåere, så etter at jeg i fjor vinter ble med på tirsdags-intervallene til Østmarka Triathlon inne på Bislett har denne historiske løpetradisjonen fått rotfeste i meg også.

Aller best liker jeg å løpe 10x1000m hvor man starter og ender på annenhver side av banen hver gang. Etter noen par oppvarmings-intervaller kommer jeg gjerne ned på ca 3.30 på dragene, så det går ganske fort, men samtidig skal intensiteten ikke være som på 4×4 hvor man gir alt, siden man faktisk skal gjennom 6 ekstra drag.

Idag lærte jeg også noe nytt da jeg var ute å løp denne økten. For etter 5-6 drag forsøkte jeg å gi litt mer gass på langsidene, for deretter å roe litt ned i svingene, og plutselig løp jeg dragene 10 sekunder raskere. Tro dette må skyldes at man får mindre igjen av å presse på i svingene, slik at det er bedre å bruke disse ekstra prosentene på langsiden. Med tanke på løpsøkonomi er vi jo sikkert også mer tilpasset å løpe rett enn i bue, så hvis man ikke hele livet av løpt i en sving, så bør man heller spare litt på kruttet her.

God løping!

Hyggligst var det selvfølgelig å møte alle i den store triathlonsfamilien igjen. Skjønner nå at noe av det viktigste som motiverer meg for denne sporten, nettopp er alle de flotte menneskene man møter her.

Takk for en bra dag!

Hipp, hurra. Idag har Invild og jeg vært kjærster i et år.

Ingvild som hun heter har nok tidligere ikke vært nevt så mye her, men nå er det vel på tide at hun får noen ord også

Men altså vi har idag, 7. april et års jubileum og det er jo ganske flott. Det var på denne tiden, minus noen uker at vi begynte å treffe hverandre. Hun skriver nemlig dagbok og hun har litt bedre oversikt over hvordan historien forløper.

Fra tidligere kjente jeg altså henne via venner, og hadde allerede en god stund i forveien oppdaget at hun var en søt og hyggelig jente. Men nå er det jo sånn at man ikke er så tøff på alle fronter, så det ble med tankene en stund.

Heldigvis har vi denne Facebook da, og her kreves det litt mindre mot for å kommentere på hverandres vegger, så da jeg hadde fått det for meg at jeg ville forsøke å strikke en lue (senere skulle det vise seg at teknikken egentlig var å hekle), som jeg slik det hør og bør annonserte på «Face», endte det med at hun ble invitert på middag mot å lære meg kunsten.

På bordet havnet det noe laks krydret med chili-flak og etter noen timers knoting fikk jeg frem noe som kunne minne om egg-varmere i de svenske farger (yndlingsfargene mine). Senere hadde jeg avtalt kino med noen andre venner og Ingvild ble med.

Det ble ingen klining på første kvelden, men hun invitere meg på vafler den påfølgende tirsdagen. Det viste seg å være en litt rar omelett som ble reddet inn av hennes sjarm. Og slik utviklet det seg altså frem til 7. april hvor hun med ord lurte på om vi kunne være kjærster. Også ble vi det.