Til toppen av Gaustatoppen med Norseman 2010

Over bakkekammen. Sykling i Norseman.

Folk elsker det spektakulære, og når du forteller mennesker du møter at du driver med triathlon, får du typisk spørsmål om du har gjort “det der som går til Gaustatoppen”. Det hjelper sjeldent å si “at nei, men jeg har gjort mange andre ironman”, for når man snakker om triathlon i Norge, er det en ting som gjelder, og det er Norseman.

Hva er Norseman

Like godt å ta det grunnleggene først. Norseman (kalles NXTRI blant de som er “inne i det”) er altså et triahtlon, som med utgangspunkt i den legendariske Ironman distansen som oppstod på Hawaii i 1977. Konkurransen består av første å svømme 3,8km, deretter sykle 180km og tilslutt løpe et fult maraton på 42km. De beste utøverene i verden gjør et flatt ironman på rundt 8 timer, mens min bestetid er på 10 timer og 15 minutter.

I Norseman starter svømmingen med et 5 meters hopp fra en bilferje ned i den mørke Hardangerfjorden kl 5 en lørdagsmorgen i august. Deltakerene svømmer først 3.8 km inn til Eidfjord, sykler deretter over Hardangervidda, forbi Geilo, Uvdal og over Imingfjell og ned til Austbygd i Telemark. Herifra løper man et maraton som ender på Gaustatoppen. Total består løpen av 5500 høydemeter.

Fordi man beveger seg fra A til B og dessuten krysser flere fjellpartier, må hver deltaker ha sin egen følgebil. Dette gjør at maks 240 deltakere får lov til å starte, og i år var jeg altså en av dem.

Til Eidfjord

“Team Sletten” (pappa og jeg) ankom Eidfjord akkurat tidsnok til briefen kl 3 dagen før. Eidfjord er ikke akkurat et stort sted, så det var veldig overraskende da vi kom inn i den lokale sportshallen og fant den propp full. I tillegg til alt det praktiske var det lokal felespillere som skapte trolsk stemning inne i dem mørke gymsalen og Eidfjords ordfører som på “Tor Heyerdal” engelsk holdt en morsom velkomsttale.

Resten av dagen gikk med på å klargjøre og teste utstyr, blande opp sportsdrikk og diskutere hva og hvor jeg skulle spise/drikk på konkurransedagen. Det ble tidlig kveld etter pastapartyet siden vi måtte opp allerede kl 2.30 neste dag.

Første del – svømming

I og med at det ikke er så mange med, er det lite trengsel idet starten går. Lå i en mindre gruppe litt bak teten, og var ganske fornøyd med farten vår. Følger dem ca 30 minutter, men da føler jeg at de svømmer litt feil, så jeg tar ut ny kurs rett mot det hvite hotellet i Eidfjord. Blir litt overrasket at ingen av dem følger meg, helt til en av følgebåten kommer bort til meg å forteller meg at jeg skal rundt en bøye borte ved bålet, litt til høyre for Eidfjord.. Tror ikke jeg mister så mange minuttene, men klarer ikke å hente opp gruppen jeg var i, og må svømme alle den siste delen. Når vi nærmer oss ser jeg Eirk ligge på siden av meg, og vi kommer omtrent samtidig opp av vannet. Min svømmetid er på 01:03:35 og jeg er nr. 20 opp av vannet. Vanntemperatur fin på 17°C.

Andre del – sykkel

Tar meg tid til et helskift i T1. Men etter å sett solen komme frem under svømmingen dropper jeg lang bukse og tenker at det kommer til å bli varmt idag. Første det ut av Eidfjord virker litt rar fordi vi blir vist ut på en sykkelsti som delvis går i en slags tunnel og asfalten er ikke helt topp. Videre kommer vi etterhvert til de lange tunnelene vi skal sykle gjennom opp til Vøringsfossen. Før liksom ikke helt futten inn i beina og jeg blir liggene bak en jente som ser mindre trent ut enn meg. Temperaturen er også litt lav, og med motvind videre opp i Mobidalen har jeg problemer med å få sykkelen opp i selv 30, og jeg ser veldig frem til å komme opp til Dyranut for å få mer klær å ha på meg.

Uhellet på vidda

Da jeg endelig når Dyranut etter 2 timer på sykkelen får jeg noe på hendene og en vest + mat og drikke, og kan fortsette på den flatere vidda. Nå kommer vinden mer fra siden, og det er lettere å holde farten oppe. Men plutselig etter ca 5 mil, girer kjede av kasetten bak og setter seg fast mot eikene. Hjulet låser seg og jeg tenker at nå har det sikkert kuttet flere eiker, men det viser seg istede å ha dratt hele girveksleren rundt kasetten, slik at den er virkelig krøllet sammen. Det første jeg gjør er å ringe pappa i bilen, samtidig som jeg ser for meg at vi må helt til Geilo for å få tak i en ny veksler.

Da han kommer forsøker vi første å bøye den ut igjen med håndkraft, med den er helt umulig å rikke, så vi forsøker istede å skru den av for å kunne få den banke den ut. Nå viser det seg at reprasjonkofferten min ikke innholder noe egnet for den jobben, men heldigvis har pappa en liten øks i bilen, og med den får vi banket den helt rett igjen. Etter å skudd den på igjen er jeg klar for sykkelen igjen.

Det går fint videre til Geilo. Har havnet litt lengre bak i feltet, og her plukker jeg stadig vekk opp de litt svakere sykkelistene. Må følge ekstra godt med hver gang jeg girer, for det skadede girveksleren gjør at kjede ikke ligger perfekt på, spesielt i bakkene på de lavere girene hørtes det virkelig ikke bra ut.

Etter Geilo er det 3 klatringer før Uvdal, spesielt opp til Kikut er veldig bratt. Sykler stående forbi (kan ikke bruke det nederste giret) forbi noen andre, bare for å se dem passere meg når jeg får ett nytt kjedeavhopp og må stoppe for å fikse det.

Siden det er mye oppover i Norseman er det også mye nedover. Er litt usikker på om bakhjulet kan ha fått en skjevhet i uhellet på vidda og når man ligger i 70 nedover med et forhjul som “danser” i vinden føler man seg ikke så høy i halsen.

Siste bakken opp til Imingfjell går egentlig greit, bortsett fra at jeg får et nytt kjedeavhopp og det kiler seg fast på nytt. Denne gangen får jeg hjelp av noen andres support og kommer meg opp til Imingfjell for siste langing før Tinnsjø. Kommer meg også hel ned til Tessungdalen til tross for en regnskur i utforkjøringen – vann øker ikke akkurat effekten av bremsene på karbondekkene.

Min sykkeltid er ikke akkurat bra på 07:46:17 men mistet endel tid på sykkelproblemet og det er ikke akkurat en flat løype. Vi forsøkte å ha en langingsstasjon for hver 2 mil, og la dem helst på bakketoppene der det var mulig.

Tredje del – løping

Etter 3-4 km med rolig tempo og toalettbesøk kommer jeg inn i fint tempo. Vi begynner med langing for hver 4. km og da tar jeg en gel og vann eller cola og 1 salttabellett. Løper bra og plukker mange selv på de første 25 km, merker krampe i hamstring med holder det i sjakk med litt løpene masasje og raske strekker.

Da vi kommer til Zoombi-hill er jeg spent på om den går ann å løpe. Den viser seg å helt klart være løpbar, og det føles nesten litt godt å få litt annen belastning på beina, føler iallefall at det minsker krampen i beinet. Vi kjører mat/drikk for hver 2 km her og jeg går mens jeg drikker og får i meg litt gel.

Ut av Zombi-hill føles det ganske bra, løp forbi mange gående der nede og det er deilig at det flater ut igjen oppe på fjellet. Føles dog litt tungt at jeg fortsatt har neste like mange høydemeter igjen opp til toppen, men det er bare å holde beina igang. Endelig oppe på Stavsroi står pappa klar og vi starter på den siste stien opp til toppen. Hittil har jeg løpt de første 37 km på 3,5 timer og jeg tenker at 5 km er vel ingenting nå.

I bunn av stien er det mulig å løpe, men merker at jeg løper litt sikksakk, fordi man må holde blikket rett foran beina for å ikke snuble. Når stigningen øker blir det mer og mer gåing, og de 5 km jeg trodde var unnagjort i et svosj tar over en 1 time.

Maratontiden min ble 4:40:51 som var den 11. beste løpetiden. Ankom Gaustatoppen etter 13:43:37 siden starten ute i Eidfjord og ble nr. 52 totalt. Svart trøye!

Lærdom

Jeg kommer nok til å gjøre Norseman igjen, men tror det blir noen år til. Misforstå meg ikke, det er et flott løp, men tror jeg er litt mer den “hola-hola” triathleten som liker sol og varme. Neste år er målet å endelig komme under 10 timer på ironman-distansen og da er Norseman litt for bratt.

Til slutt er det på sin plass å takke spesielt pappa som stilte opp som support. Uten han hadde jeg aldri komme gjennom. Han gjorde en perfekt jobb med drikke og gel på de riktige stedene. Samtidig tok han masse gode bilder under hele løpet som du kan se på linkene under. Resten av Norseman crewet gjorde en fantastisk og proff jobb. Norseman er virkelig noe helt spesielt som jeg aldri har opplevd på noen av de andre løpene jeg har vært på. Selv nå etter å ha vært med, klarer jeg ikke helt å skjønne hvordan man klarer å arrangere et løp over de avstandene og den ekstreme naturen.

Bilder og video

The Norseman 2010 from Tri Centre on Vimeo.

Inn i fjellet. Den siste stien opp til toppen er bare en stor steinur. Følg T! Bilde er tatt av Kai Otto fra @nxtri

Inn i fjellet. Den siste stien opp til toppen er bare en stor steinur. Følg T! Bilde er tatt av Kai Otto fra @nxtri

Om Gerhard Sletten

Gerhard liker fisk.
Dette innlegget ble publisert i Konkurranser, Opplevelser, Triathlon. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.