Ironman Zürich

Foto: Ironman.com

Årets store triathlons-begivenhet for min del ble Ironman Zurich 29. juli. Løpet som foregår i områdene rundt og inne i Zurich er et av de klassiske ironman’ene i Europa og dette året var 12 gangen de ble gjennomført.

Det var også mitt «jubileums-løp» med ironman nr 10 gjennomført. Hipp hurra! Ingen tvil underveis, aldri dnf og alltid med nogenlunde god stil over målstreken.

Heltebølge

I år var forholdene ganske krevene, men en hetebølge som kom inn over Europa i slutten av juli, og allerede 2 dager før konkurransen meldte arrangørene om våtdraktsforbud, da temperaturen i Zurich-see hadde passert 26 grader. Å svømme 3,8 km er tøft nok som det er, og man tar gjerne med seg den hjelpen en våtdrakt gir, men her måtte vi belage oss på det skaperen hadde gitt oss av aqua-listiske egenskaper.

På race-morgenen så virket det ikke som det skulle bli så varmt da, for på vei ned til svømmestarten mørknet himmelen litt og en vind kom og tok tak i bladene fra trærne langs vannkanten. Bekymret meg litt for at vi skulle få regn og masse vind på syklingen, men tror det må ha roet seg mens vi svømte for tenkte aldri noe mer på det senere.

Svømmestarten gikk greit, vi startet stående ute i vannet på en liten strand, og da vi kom ut til første bøye ble feltet litt dratt ut og man fikk litt mer plass rundt seg. Vi far 2.500 deltagere så var jo et ganske stort felt. Som vanlig føles svømmingen uendelig lang, men to runder med en «australian opening» mellom kom jeg opp av vannet på litt over en time. Hadde et ganske rask skifte (slapp jo å ta av våtdrakt) og følte meg ganske pigg da vi lå i bøylen på vei inn mot Zurich, hvor vi skulle passere over broen nederst i byen ut ut langs vannet på andre siden. Hadde en flaske med sportsdrikk og noen gel i baklomma som jeg begynte å fortære ganske raskt for å fylle på etter svømmingen.

Syklingen fortsatte langs vannet i ca 3 mil mot Rappesville som ligger i andre enden av sjøen, og rett før denne tok vi opp til venstre og begynte på et mer rullerende og teknisk parti. Fra tidligere hadde jeg forsøkt å studere sykkelkarte nøye, for et sted foran i dette partiet skulle det befinne seg en monsterbakke på 5-6 km og rundt 10% stigning som utgjorde stordelen av de 690 høydemeterene hver sykkelrunde innhold. Lå å ventet og vente og ville spare litt på juicen i beina til denne, men den kom jo aldri!! Først da jeg trodde vi var ferdig med dette partien ble vi geleidet opp til venstre og der var den. Bakken var fin den, men i den økende varmen så ble det nok litt ekstra belastning når systemet også skal sørge for å holde kroppen på riktig temperatur.

Etter bakken som de kalte «beistet» var unnagjort, gikk det nedover med litt forskjellige typer utforskjøringer, gjennom noen smålandsbyer, litt mer utforkjøringer også var vi nede på veien langs vannet igjen. Her bar det inn mot Zurich og deretter ut mot område ved start, litt forbi dette og så en liten runde opp i en bebyggelse før vi kom til siste bakken som blir kalt «Heartbreak hill» siden tilskuerene her kan stå helt inne i løypa så man bare har en smal passasje å sykle gjennom. Sånt man ser i Tour de France osv.

Dramatikk og skumparty

Andre runde på sykkel gikk fint helt til jeg i en utforkjøring ettter «The beast» fikk en punktering på bakhjulet. Hørte en lav visle-lyd og merket at noe var galt. Fikk bremste ned og kommet meg ut i siden av veien, hvor jeg røsket av den fast-tapede skum-boksen og kjørte på får å få fikset dekket igjen. Men idet jeg skal sette meg på sykkelen ser jeg at det tyter skum ut av hullet på dekket, da dette tydeligvis er for stort til å kunne fikse på denne måten. Tenker først at det sikkert kommer til å stoppe etterhvert og setter meg på sykkelen for å sykle videre, men blir utsikker og bestemmer meg for å stoppe og heller bytte til reserve-tublaren. Når det er oppimot 40 grader og man har sittet å kjørt hardt på sykkelen i snart 4 timer, så blir man veldig svett på fingrene, hode koker og det er veldig vanskelig å tenke klart, så blir stående å blundre med dekket alt for lenge. For når dekket er fylt med skum så får man ikke akkurat skjøvet luften ut så raskt og så lenge det er luft i det er det umulig å få presset det av dekket. Får etterhvert summet meg, og finner ut at ved å slå det mot kranken kan jeg lage flere hull i dekket så jeg får tømt det for luft fortere. Som sagt, som gjort og etter litt anstendig med svette pølsefingre har jeg fått på reservedekket og er på veien igjen. Litt vemoding er det jo når jeg passerer en tilskuer som har stått og telt alle de som har passert og kan informere om at jeg nå er nr 300 og noe. Men peiser på og sykler forbi endel av de svakere sykkelistene som passerte meg under min punktering som i etterkant viste det seg å ta ca 15 minutter.

Løpeetapen

Etter endt sykling var jeg litt mismodig, men man skal jo aldri gi opp, og hadde jo sjansen til å gjøre en god løpe-etape med litt ekstra hvile fra syklingen. I skiftesonen smører jeg føtter og andre utsatte deler inn med vaselin, tar på meg sokker (sykler alltid uten sokker så lenge det ikke er kaldt) og kommer i gang med løpingen. Er spesielt tungt de første kilometerene før man får løpt seg ut av sykkelbevegelsen og inn i løpesteget, men temperaturen som har steget gjennom hele dagen er nå oppe i rundt 38 grader og i det by/park-terrenget vi løper gjennom er det ikke så mange partier med skygge. Det føles veldig brutalt, og til tross for at jeg på den siste sykkelrunden alltid hadde tatt to drikkeflasker på hver stasjon føler jeg at det koker innvendig.

På løpingen er det heldigvis ganske tett med mat/drikkestasjoner så man kan på ca hver 2 km får seg væske og svamper med vann for nedkjølig. På en av stasjonene hadde de også på de første rundene isposer som var helt nydelige å løpe med innenfor klærne. Heldigvis får vi ut på min andre rundte litt mer skyer og en svak vind som hjelper på, dog klarte jeg aldri å tisse i løpet av de 10 timene jeg holdt på og det har aldri skjedd meg i en konkurranse før, så dette var nok ekstremt.

Får iallefall litt mer fart på beina etter hvert og passer mange i løpet av de fire rundene maratonet utgjør. Møtte heller aldri noen vegg på verken 20 – 30 eller 35 kilometersmerke, var nok noen pinex holder trykksmertene under føttene i sjakk som hjalp endel. Fikk også bra heiing fra Ingvild som stod med det norske flagget og ropte når jeg passerte.

Tider:

Svømming: 1:06:55 (133)
T1: 0:03:34
Sykling: 5:40:50 (570)
T2: 0:04:49
Løping: 3:23:24 (37)
Totalt 10:19:29 (Nr. 142 av ca 2500 og 32. i min age group)

 

Om Gerhard Sletten

Gerhard liker fisk.
Dette innlegget ble publisert i Konkurranser, Triathlon. Bokmerk permalenken.

Det er stengt for kommentarer.